Jone Kvie i samtale med Jesper N. Jørgensen.
våren 2004



Jesper N. Jørgensen: Jeg vil gjerne sette fokus på noen termer og betingelser jeg ser i din kunstneriske praksis; ideologi, fenomen, form, appropriasjon, referanse og autensitet. Generelt sett er ideologi fremherskende i kultur og som sådan også i presentasjonen, klassifiseringen og fortolkningen av kunst.En ideologi som består av relasjoner i verket og konteksten verket blir sett i sammenheng med, sammenstilt med kunstneren’s opprinnelige intensjoner. Føler du at praksisen din korresponderer med dette?

Jone Kvie: Når det gjelder ideologi, så er jeg selvfølgelig klar over nærværet til bestemte ideologier og narrativer innenfor forskjellige kulturer. Men i utgangspunktet tenker jeg ikke på praksisen min i ”ideologiske” termer. I arbeidet mitt prøver jeg å unngå å forholde meg til en så klar og definert terminologi. I den utstrekning jeg forholder meg til dette begrepet, er det mer i lys av kunst som en kontrast til, eller opposisjon til samfunnet. Når jeg valgte å bli billedkunstner, så var det motivert av et ønske om å ”forandre verden”, og jeg tror at de fleste av mine arbeider har sitt utspring i en oppfatning av at det finnes et potensiale i denne aktiviteten. Med dette mener jeg ikke at arbeidene mine forfekter en annen klar ideologi, heller at de er resultat av viljen til å tro at tanker og ideer kan forandre ting. Selv om de bare såvidt synes, som beskjedne forslag. Jeg betrakter som nevnt kunst som en motstand mot det etablerte samfunnet. Kontrasten og motstanden gir meg en følelse av uavhengighet, snarere enn egentlig frihet. Denne uavhengigheten trosser det jeg oppfatter som de dominerende kunstneriske ideologiene. Som kunstner føler jeg meg veldig komfortabel i denne posisjonen.

JNJ: For meg virker dette nesten for komfortabelt; det høres ut som en tilbaketrekking fra de kontekstuelle relasjonene arbeidene dine nødvendigvis er en del av, og blir erfart og forstått i lyset av. På en måte høres det veldig ‘old-school’ ut; det kan minne om den modernistiske agendaen, hvor man plasserte kunsten parallelt med samfunnet og ikke integrert med en medvirkende funksjon. Forstår jeg deg rett her?

JK: Ja, delvis, men det skal ikke forstås som at jeg ser vekk ifra virkeligheten som et parameter for mine arbeider, hverken som innflytelse og inspirasjon, eller som motivasjonskraft for mine intensjoner om kommunikasjon. Jeg relaterer sterkt til utviklingen av skulpturelle agendaer i kunsten; det å utvide feltet eller i det minste flytte grenser er en personlig målsetting i min kunst. Når du trekker paralleller til den modernistiske agendaen, så må jeg selvfølgelig motsette meg dette. Jeg ser allikevel at noen av de tingene jeg søker å oppnå i mine arbeider kan minne om strategiene til modernistene. Jeg prøver å redusere, eller fortette uttrykket og gi det en enkel form, og utelater alt overflødig. Jeg søker et universelt element, målet mitt er å skape verk som er umiddelbare og tilgjengelige, men jeg streber ikke etter å skape verk som er udiskutable eller, for den saks skyld, ‘guddommelige’. Som jeg sa tidligere, tror jeg på ideen som inspirasjon og påvirkning og dermed også som kontemplasjon. Den hvite kuben er selvfølgelig ikke noe nøytralt rom, men den har eliminert mye av det jeg anser som forstyrrende, og etterlater dermed bare det arkitektoniske rommet og kunsten igjen å forholde seg til. I og med at kunst virker på så mange nivåer krever den tid og interesse, og det institusjonelle rommet tilbyr en åpen, inkluderende og fokusert setting hvor man kan delta, kommunisere og erfare. Hvis du aner en tilbaketrekking i min måte å forholde meg til kunst og samfunn på, er det fordi jeg ønsker en relasjon mellom kunstverket og selvet.

JNJ: Denne siste kommentaren din gir meg anledning til å stille et spørsmål angående autensitet. Hvordan forholder du deg til begrepet om kopien i forhold til dine arbeider?

JK: Jeg antar at en form for kopiering finner sted. I skulptur-feltet, spesielt hvis man jobber med støping av diverse materialer, vil det alltid være en grad av kopiering i de forskjellige fasene av prosessen – fra modell til støpeform til den endelige støpningen og til slutt skulpturen. Dog ser jeg på dette som en utvikling hvor jeg kommer nærmere den opprinnelige ideen og den underliggende intensjonen med arbeidet. Uansett hvilket medium man jobber i, vil det alltid finne sted en overføring og dermed også en forskyvning i det endelige arbeidet; det er en omforming av referansen så vel som av formen, og dette er en psykologisk prosess. Jeg ser på skulpturene som unike verk, forstått som den forbindelsen jeg inngår med dem på et personlig plan. Dette kan man kanskje kalle en materialisering av tanken og ideen som omhandler verket’s autensitet og kunstneren’s integritet.

JNJ: Når det gjelder appropriasjon og referanser – formene du tar i bruk og assosiasjonene de fører med seg – hvor viktig er forkunnskap for forståelsen av verkene?

JK: De visuelle og skulpturelle motivene i arbeidene mine gjenspeiler ofte fenomener og former i naturen, fra stalagtitthuler til drivende isberg, malstrømmer, fjellandskap og meteorer. Faktisk inneholder de referanser fra et vidt spekter av emner; som natur og naturvitenskap, film, media og underholdningkulturen, hverdagsliv og kunsthistorie. Skulpturene blir en collage av de forskjellige kildene, ledet an av det som kommuniserer intensjonen min på den mest direkte måten. Jeg har laget et arkiv med utklipp fra aviser og ting jeg har lastet ned fra nettet, som jeg bruker som inspirasjon. Hvis jeg skal kommentere appropriasjon, er det viktig for meg å understreke at jeg egentlig ikke er interessert i å gjøre inspirasjonen for tydelig, eller å ‘avsløre kildene mine’. Jeg ønsker ikke at arbeidene mine oppleves som kommenterende, refererende eller rent ut ironiske. Men for å vende tilbake til spørsmålet om de spesifikke referansene, så finnes det opplagt direkte skildringer av natur i arbeidene, selv om disse fenomenene kan være både av en fysisk og en psykologisk karakter, og henvise til en fysisk natur så vel som mentale rom. I de tidlige arbeidene mine, fra 1996-97, finnes det alltid direkte referanser til natur, men på sett og vis dreide det seg kun om en søken etter abstrakt form. Jeg husker en opplevelse jeg hadde på den tiden, da jeg så en meteor på et naturvitenskapelig museum. Jeg ble fascinert av formen og uttrykket, og så den mer som en abstrakt skulptur enn et vitenskapelig funn. Jeg likte tanken om at det som fascinerte meg var selve formen og dens konnotasjoner, og ikke den’s umiddelbare referanser. Tingene’s ambivalens og vår erfaring av dem utgjør en kjerne i måten jeg jobber på. Et eksempel på dette kan være meteoren, som er en form jeg har brukt gjentatte ganger i løpet av årene. En meteor – som andre astronomiske fenomener – er fascinerende som fenomen for de fleste mennesker, og påkaller mange assosiasjoner på et psykologisk så vel som på et mer litterært nivå. Men også her er det snakk om et ambivalent symbol, ettersom det representerer ønsker og aspirasjoner på den ene siden, og samtidig kan representere et omen – et forvarsel om en nært forestående ødeleggelse.

JNJ: Hvordan materialiserer denne ambivalensen eller dualismen seg i arbeidene dine?

JK: Jeg oppfatter motsetningen som et nærvær. Ting har alltid to sider, og dette holder dem i bevegelse og gjør dem åpne for fortolkning. Hvis du ser på noen av mine skulpturer av nyere dato, så kan de gi assosiasjoner til både vulkanutbrudd og atombomben’s soppformete skyer. Dualismen i arbeidene mine er også tydelig på et formelt og fenomenologisk nivå; skulpturene skildrer både naturlige og kunstige figurer som framstår som innbydende, men også virker utilnærmelige på et vis. Med hensyn til de kunsthistoriske referansene i mine arbeider – de naturromantiske temaene og ideen om det sublime – så ønsker jeg å oppløse skillet mellom natur og kultur, å strekke metaforen fra det sublime til det daglidagse, fra det mystiske til det banale. Når vi snakker om ambivalens, så sier Ronald Jones i sin tekst at arbeidene mine representerer en slags bebudelser, bebudelser både av tings begynnelse og deres slutt. Jeg liker dette synet på mine verk, ettersom det kan bety at de unndrar seg en definitiv fortolkning og klassifisering.